Sesongen min var en eneste lang følelsesmessig berg og dalbane. Jeg dro av gårde til Østerrike, hadde minimale tyskkunnskaper og hadde stått max tre uker på ski. Jeg dro avsted med godt mot, innstilt på å ta utfordringen på strak arm og få det beste ut av mine fire måneder i alpene. Jeg kan nå se tilbake på de hardeste, men også beste månedene, og ville til enhver tid gjort det hele om igjen.
Er skiferdighetene og tysken min god nok?
Vi er samlet i to busser som kjører i samlet flokk til Østerrike i slutten av november. Alle er spente og klare for nye eventyr. Jeg vet godt at det ikke er det mest opplagte stedet for meg å være, i og med jeg ikke er den beste i tysk og ettersom skiferdighetene minne ikke akkurat er helt supre. Jeg snakker med mange av de andre på bussen og finner raskt ut at jeg ikke er den eneste som ikke har de beste tyskkunnskapene. Jeg føler meg en smule lettet, folk er utrolig imøtekommende og uansett hva så kommer jeg i hvert fall til å ha det sinnsykt gøy.
Vi kommer frem tidlig om morgenen og nå skal det raskt inntas litt frokost før vi setter kursen mot bakken. Vi har et par forberedelsesdager før instruktørutdannelsen starter på ordentlig, så nå er det bare å hoppe ut i det og prøve å få stått så mye på ski som overhodet mulig, og bare lytte til alt det tyske jeg kan komme i nærheten av.
Hele Snowmindsteamet er samlet og klare for enda en dag på ski.
Vi står på ski hver dag og jeg føler at jeg hele tiden utvikler meg og blir bedre. Vi har en utrolig hyggelig instruktør som hele tiden hjelper og guider oss til å forbedre teknikken vår, og som er god til å skape et undervisningsmiljø hvor det er helt okei å feile. Man ler bare av det, reiser seg og kjører videre.
Eksamen nærmer seg og jeg tenker ”fuck”!
Etter den første uken har jeg utviklet meg veldig mye, men jeg er fortsatt ikke en klepper på ski og tysken min er fortsatt langt fra perfekt. Under utdannelsen har vi teori hver kveld, så det er bare å lytte så godt man kan og prøve å få med seg så mye som mulig. Når man er i bakken dagen etter har man alltid mulighet til å stille spørsmål, og man har ingenting på tape på å utfordre seg selv og få stilt de dumme spørsmålene.
Utdannelsen begynner å nærme seg slutten. Det har vært to helt fantastiske uker på ski med tysk, moro, fellesskap og alle mulige andre merkelige ting som jeg sent vil glemme. Nå er alle samlet og vi sitter spente og venter på å høre navnene våre ropes opp og høre “anwärter” eller “wiederholen”. Jeg består ikke tysk og skolesving, men jeg har fortsatt en jobb som venter på meg og en ny eksamen i mars. Dagen etter drar alle i hver sin retning. Jeg forlater fellesskapet og tryggheten for å nå skulle stå på egne ben med en ny hverdag som skilærer i Mühlbach.
Fra nobody to the top i rakettfart
Når jeg ankommer er alt nytt og spennende. Jeg er den eneste fra Danmark, tysken min er fortsatt ganske begrenset og jeg føler meg litt som Bambi på isen, bare på glatte ski. Det er som jeg er sendt tilbake til startlinjen, for nå skal jeg bygge opp et nytt nettverk og et nytt hjem . Det er tross alt her jeg skal tilbringe de fire neste månedene.
Den første uken får jeg en gruppe med 12 tyske barn på ca. 5-6 år. Mühlbach er et skikkelig østerriksk sted, hvor det nesten kun kommer tyske gjester. Det var den vanskeligste uken, og jeg rotet til alt! Jeg kunne ikke snakke med barna, fikk ikke alle mine kurzcarde og sto plutselig og manglet matbilletter til barna og sist men ikke minst gikk Abschluss Rennen helt galt. Det var ikke særlig gøy, og jeg felte nok en liten tåre!
Hele skiskolen min samlet etter en laaang arbeidsdag
Jeg bestemte meg for å ikke la det knekke meg. Jeg ville ikke hjem. Jeg måtte bare holde ut og få det beste ut av det. Jeg fikk raskt mange venner ved skiskolen, vi snakket utelukkende tysk, noe jeg raskt ble god til, og etter kort tid gikk alt så det suste! Jeg snakket flytende tysk, var venner med alle, sjarmerte meg inn hos foreldrene og når jeg kom inn på stambaren gikk det kun sekunder før det sto en stor øl og popcorn foran meg. Herregud som jeg koste meg!
I lavsesongen gjorde jeg alt for å forbedre eget skiløp, og dro ofte tidlig opp på fjellet sammen med en av de andre instruktørene. Det var helt tomt i bakken, skyfri himmel og sol, pisten var nypreparert med et lite lag av nysnø. Det var helt sinnsykt fint.
Det kilte helt vilt i magen, og jeg følte meg helt utrolig tilpass. Mühlbach hadde blitt mitt andre hjem, og som skiinstruktør var jeg nærmest en ny person! Jeg følte at jeg kunne erobre hele verden – Queen of the Mountain!
Mine første tips!!
Det er helt ufattelig hvor fort det utviklet seg fra start til slutt. Jeg har virkelig fått mye mer ut av det enn jeg hadde forventet. Og å reise tilbake til wiederholen Prüfung i Kitzsteinhorn i mars og bestå tysk og skolesving uten problemer var bare den beste bekreftelsen og jeg følte meg virkelig som en vinner.
Jeg klarte det virkelig, og jeg ville uten tvil gjort det hele om igjen!