Akkurat nå sitter jeg på rommet mitt med en ganske stor haug rot som jeg har utsatt å rydde opp i. Det er fordi det føles nostalgisk å skulle pakke bort skiene og skredsikkerhetsutstyr som jeg – i ordets rette forstand – har levd med den siste vintersesongen i Kitzbühel, Østerrike. Flere har allerede delt sine opplevelser som skiinstruktører her på bloggen, så i denne teksten vil jeg dele noen av våre erfaringer fra off-pisten.
En uforglemmelig dag i januar, nesten hele teamet av dansker og nederlendere hadde fri etter å ha fått omtrent en halv meter snø over helgen. Alle som ikke hadde egne off-piste ski gikk for å leie, og så bar det av sted under blå himmel.
Som mange andre har jeg stått litt på ski hele livet, hovedsakelig med familien, aldri i veldig utfordrende områder, og spesielt ikke i off-pisten. For meg begynte alt med Snowminds’ 5-ukers “All-mountain” kurs i november. På den tiden var det bare snø på Kitzsteinhorns bakker, hvor kurset ble holdt, så det ble ikke mye off-piste trening før de aller siste dagene før skiinstruktørkurset vårt begynte, da det kom en god del snø. Likevel arrangerte Snowminds et spennende kveldsprogram, som dekket alt fra ulike typer ski og deres egenskaper, skredsikkerhetsutstyr og hvordan det brukes i praksis, til hvordan man skal lese landskapet og snøen. Et sentralt budskap i alle forelesningene var at forberedelse er viktig før man går inn i off-pisten, men at teoretisk kunnskap ikke kan erstatte erfaring. Det beste rådet jeg senere fikk, som jeg også vil videreformidle, er å bli godt kjent med noen lokale fra skiskolen som kjenner området og er villige til å vise dere rundt. De er lidenskapelige skiløpere, og hvis man viser interesse og kanskje kjøper dem en øl etter skikjøring, er de ofte glade for å dele kunnskapen sin.
Christoffer (til høyre) og jeg tok den siste liften opp etter jobb og vurderte å kjøre ned en fjellside (et ansikt) vi ofte hadde tenkt på, men var usikre på hvor vi ville ende opp. Men vi møtte Gabrielle (til venstre) som så på samme ansikt. Han jobbet også for skiskolen, hvor han var på sin andre sesong, og han hadde tidligere jobbet åtte år som skivakt i de italienske Alpene – man lærte mye av å ta en enkel tur ned fjellet med ham, selv om han knapt kunne et ord tysk eller engelsk. Det ble snart en uskreven regel at vi møtte ham ved den første gondolen om morgenen hvis det var nysnø.
Noe de erfarne off-piste-skiløperne alltid vil spørre om før de kjører med dere er: har dere skredsikkerhetsutstyr, som spade, søkestang og sender/mottaker, og respekterer dere at fjellene kan være farlige hvis man ikke tar sine forholdsregler? Når det er sagt, kan man ha noen fantastiske opplevelser i off-pisten. I løpet av sesongen begynte jeg å se den preparerte bakken mer som et treningsområde. På bakken trente jeg mine tekniske ferdigheter, og deretter kunne jeg dra ut i naturen og utfordre meg selv.
Skiene på ryggen, og så oppover. På vei til toppen av et av de høyeste fjellene i området, Schwarzkogel. Vi hadde gått der en gang før, og hadde en tur ned ansiktet i bakgrunnen under nesten perfekte forhold. Denne gangen måtte vi imidlertid gå halvveis ned igjen før vi satte på skiene. Jeg var veldig nær å kjøre den, men måtte til slutt innrømme at vi ikke hadde nok erfaring til å vurdere om snøen var stabil eller ikke. En stor mengde drivende snø kan sees rundt den venstre toppen, som nettopp er et signal om at man bør være oppmerksom på skredfaren – bedre å være på den sikre siden, og fjellet er der fortsatt neste gang.
Jeg var på sesong i Kitzbühel, hvor vi var mellom 15 og 20 dansker og noen nederlendere fra Snowminds gjennom sesongen. Kitzbühel er ikke et spesielt høytliggende skisted, opp til ca. 2000 meter, og snøen var som kjent veldig varierende denne sesongen i Øst-Østerrike, spesielt i begynnelsen av sesongen. Men hvis man drar for en hel sesong, og det er noe man er villig til å prioritere, kan man fortsatt få mye god off-piste kjøring. Etter at snøen virkelig begynte å falle i januar, og vi fikk vår første ekte smak av det, var det noen av oss som virkelig ble bitt av basillen. Vi begynte gladelig å dra rundt på ryggsekkene våre med skredsikkerhetsutstyr og private jakker hele dagen på jobb, bare for å kunne komme oss opp med den siste gondolen kl 15.30 når vi var ferdige med undervisning.
Her er et av mine sesongs beste turer. Første gang ned en side som umiddelbart ble en av våre favorittsteder.
Vi var heldige i begynnelsen av sesongen å oppdage en liten lokal hemmelighet, et sted man akkurat kunne nå med den siste gondolen og deretter en stolheis rett før stengetid. Vi hadde stort sett stedet for oss selv, og snøen var alltid bedre og dypere der enn på resten av fjellet. Når vi var et par, tok det oss ca. tre kvarter å komme ned. Først fem minutter ut av fjellryggen, så ned et deilig, bratt parti med en perfekt “run out”, gjennom en linje av trær, over et “drop” med ca. 3-6 meters fall avhengig av fart, og deretter gjennom enda en skog. Deretter tar man av skiene og kaster dem over et vannløp, før man selv balanserer over på den andre siden ved hjelp av noen steiner, og deretter klatrer opp den bratte bredden på den andre siden. Til slutt setter man på skiene igjen og glir rolig gjennom puddersnøen langs en liten elv i 10 minutter, før man til slutt treffer en transportløype som tar oss tilbake til byen. Til slutt pleide vi å ta en øl eller glühwein for å avslutte. Vi ga løypa navnet “Narnia” og kjørte den alltid når snøen var minst halvveis god.
Her er noen bilder fra det som må være tittelen på min sesongs lengste backcountry-tur. Christoffer og jeg hadde planlagt denne ruten en stund, og endelig fikk vi forholdene vi hadde ventet på. Vi fikk linjen pekt ut av Gabrielle, sammen med den korte og direkte beskrivelsen; “Veldig bratt treløype, bra for rask skikjøring!” – forestill deg dette med en svært sterk italiensk aksent. Det tok nesten halvannen time å gå ut av fjellryggen, og så enda en halvannen time ned. Hvordan tar det så lang tid å komme ned, spør du? Selv med bruk av GPS, topografiske kart og bilder tatt fra fjellet overfor, kan det være vanskelig å finne ut hvor man er. Og så nyter man selvfølgelig turen ned når man først har jobbet for den!
For å oppsummere litt, har mine opplevelser off-piste definitivt vært noen av de beste fra min sesong i Kitzbühel. Skikjøring på løypa er morsomt nok, men med så mange timer, dager, uker og måneder i det samme området blir man veldig kjent med det – mens det bare er fantasien som setter grenser for variasjonen man kan oppleve så snart man beveger seg utenfor den preparerte snøen. Hvis du er interessert i off-piste, sørg for å ha kontroll på sikkerheten og bli kjent med de lokale. Så kan dere dra ut på noen uforglemmelige eventyr. Hvis man derimot ikke er interessert i off-piste, bør man virkelig bli det.
Håper dere likte å lese!
Mange skihilsener, Erik.