Hei! Jeg heter Jules, jeg er 24 år gammel, og denne vinteren hadde jeg tidenes opplevelse som skilærer i Østerrike. Jeg tok min 5 ukers Anwärter-utdanning i Kaprun og jobbet deretter i skiområdet Dachstein-West på skiskolen Freeride Alpin i Annaberg im Lammertal. To ting har alltid vært klart for meg: Jeg vil gjerne stå foran en klasse, og ski er en stor del av meg. Jeg hadde aldri egentlig tenkt på at jeg kunne kombinere de to – eller at det faktisk var mulig. Jeg var i mitt siste studieår og lette etter noe å gjøre i et mellomår, og slik kom jeg over Snowminds. Etter litt research var jeg solgt med en gang.
Utdanningsstarten
Etter måneder med venting og forberedelser var det endelig i gang: Jeg fikk begynne på utdanningen for å bli skilærer i Østerrike. Vi tok buss fra Nederland til Kaprun. Under Anwärter-utdanningen bodde vi på et hotell som var kun for Snowminds-deltakere – det var fantastisk! Det var ungdommer fra mange forskjellige land og aldersgrupper. Jeg merket at jeg var litt eldre enn de fleste av de andre nederlandske deltakerne, men det stoppet meg ikke fra å bli kjent med nye folk. Jeg hang mye med en gjeng dansker, så jeg lærte nesten like mye dansk som tysk!
Hver dag var vi ute i bakken for å forbedre skiteknikken vår og øve på hvordan vi kunne undervise en skiklasse på en tydelig og trygg måte. En stor fordel med å bo sammen på hotellet var at vi enkelt kunne samles på kveldene for å gå gjennom det vi hadde lært eller forberede oss til neste dag. Alle hjalp hverandre, og vi kunne alltid spørre en av trenerne hvis vi trengte ekstra hjelp eller hadde spørsmål. Selvfølgelig handlet utdanningen om mye læring og øvelse, men vi fikk også god tid til å nyte afterski-livet.
Tid for alvor
Etter å ha bestått Anwärter-eksamen kunne eventyret begynne. Før jeg reiste til Østerrike, visste jeg allerede hvilket skiområde jeg skulle til og hvilken skiskole jeg hadde fått plass på. Alle drømmer selvfølgelig om de største bakkene, den villeste afterskien og den beste snøgarantien. Jeg også. Men siden jeg har stått på ski med familien i små skiområder i mange år, vet jeg at man ikke trenger det største og beste for å ha det fantastisk.
Da jeg fikk vite at jeg skulle jobbe hos Freeride Alpin i Dachstein-West, begynte jeg å lese meg opp på området. Jeg skjønte fort at det ikke var et av de største eller høyestliggende skiområdene i Østerrike. Det merket man på antall bakker, afterski-muligheter og størrelsen på skiskolen. I starten var jeg litt skeptisk til hvordan dette kom til å påvirke sesongen min – men de tankene forsvant fort.
Min første dag som skilærer i Østerrike startet med én gang jeg kom dit. Jeg fikk på meg den fine røde uniformen og ble med de andre instruktørene ut i bakken for å bli kjent med området. Dagen etter var det klart for første undervisningsdag. Jeg fikk være med en erfaren lærer i barneområdet – og jeg skal være ærlig, jeg var ganske nervøs. Men takket være utdanningen og hjelpen fra kollegaene mine kom jeg raskt inn i det, og alt begynte å flyte naturlig.
Fordi området ikke var så stort, lærte jeg fort alle bakkene og hvor krevende de var. Det kom godt med, siden man hele tiden fikk nye grupper med ulike ferdighetsnivåer.
Livet som skiskolelærer i Østerrike
I løpet av sesongen bodde jeg i et hus sammen med åtte andre skiinstruktører. Vi spiste frokost sammen hver morgen og dro til skiskolen rundt klokken 08.00. Der hadde vi morgenmøte hvor vi gikk gjennom dagens plan og eventuelle oppdateringer om forholdene i bakken. Etter det bygde vi opp barneområdet – noe vi gjorde hver morgen og pakket ned hver ettermiddag slik at tråkkemaskinen kunne kjøre over det.
Noen ganger hadde vi mulighet til å stå litt på ski selv, avhengig av hvordan dagen så ut. Noen dager hadde man gruppeundervisning, andre dager privattimer eller skoleklasser. Jeg kan ikke snakke for de andre, men jeg hadde en veldig variert sesong. Jeg følte aldri at jeg gjorde det samme uke etter uke.
Rundt lunsjtider spiste vi sammen med barna i Kids Club, før vi dro ut i bakken igjen. På vår blå løype hadde vi en slalåm med tidtaking og en “Kids Run” med svinger og hopp – barna elsket det og fikk aldri nok! Når dagen var ferdig, ble barna hentet, og vi ryddet alt sammen.
Og så var det tid for afterski! Nesten hver kveld dro vi til vårt faste stamsted sammen med hele instruktørgjengen og tok en drink og hørte på musikk. Vi møtte alltid nye folk – både lokale, sesongarbeidere og turister. Rundt kl. 19.00 dro vi tilbake til huset, spiste middag og la oss i grei tid så vi var klare for en ny dag i bakken.
Tilbakeblikk
Når jeg ser tilbake på sesongen, er jeg utrolig takknemlig for skiskolen jeg ble plassert hos. Jeg hadde den beste tiden i mitt liv, lærte masse om ski, meg selv og fikk venner for livet.
Det viktigste jeg tar med meg er: stedet kan være fantastisk, men det er menneskene du deler det med som virkelig gjør opplevelsen spesiell. Jeg håper jeg får muligheten til å dra igjen neste år – og da gå for Landes 1 som skilærer i Østerrike.
